Som kunstform er den fotografiske særegen ved direkte å preges av teknologisk utvikling, i tillegg til øvrige endringer i stil og teknikk. Slutten av forrige århundre markerte det, foreløpig, siste teknologiske byks ved introduksjon av digitalkameraet som et allment instrument for avbildning. Utvikling av fotofilmens anvendelighet, og senere overgangen fra kjemisk til digital lagring av bilder, sees ikke bare i estetiske resultater i form av bildekvalitet, men også i en gradvis forringelse av høytideligheten omkring motivet, dets valg, oppstilling, komposisjon. Parallelt har også frykten for avbildningen spredt seg, både fra uformelt og offisielt hold. Hvis vi derimot går helt tilbake til fotografiets begynnelse, kan vi se hvordan en unik og utilsiktet portretteffekt oppstod i den første kjemiske fotografiske prosessen, daguerrotypien – en effekt hvis estetiske potensial har blitt lite bemerket.

Teknikken med å eksponere en kobberplate med sølvnitrat med påfølgende sodiumsulfidbehandling ble oppfuttet i 1839 av den eponyme franskmannen Louis Daguerre. Optisk sett benyttet Daguerre seg av den århundrers tidligere teknikken fra Camera osbcura, eller ”kikkehullskamera”, men først med hans oppfinnelse kunne motiver foreviges. Deguerrotypier benytter seg av dyre materialer, fremkallingen er tidkrevende, motivene kan ikke kopieres, og de produseres speilvendt. Like fullt markerer teknikken fotografiets absolutte begynnelse.

Mest av alt skiller Daguerrotypier seg fra senere fotografier i den svært lange eksponeringstiden som kreves for at motivene skal prege kobberplaten, spesielt i sin opprinnelige teknikk. Flere minutter måtte til for å oppnå et gjenkjennbart resultat. Ikke overraskende var dermed landskaper og tablåer med rustikke bygg eller bypanoramaer yndede motiver grunnet sine statiske kjennetegn – av og til med underlige effekter, slik som skygge på begge sider av et hus siden linsen stod åpen i løpet av solens gang. Søndager var fotografenes favorittdag da handel ikke foregikk og gater stod tomme, men tilfeldige fotgjengere unnslapp uansett kobberplatens preg så lenge de holdt seg i noenlunde bevegelse.

Noen få, av ulike grunner, har dog blitt foreviget. Disse anonyme portretterte er avbildet fordi de holdt seg stillestående i lang tid. I fotostudio satt høyt betalende personer i stoisk ro for et daguerrotyp, men i landskapsmotiver dukker de uvitende opp ved cafébord eller i begravelsesfølger. Som hemmelig skrift når brevarket holdes over varmen fremkaltes de på kobberplatene alene ut av mylderet rundt dem.

Bildet fra Cincinnati, 1848, fanget en tilfeldig mann. Hans dobbeltgjenger som kan skimtes bak ham er verken en skygge eller resultat av fremkallingsfeil; mannen har simpelthen stått to ulike steder i løpet av eksponeringstiden.

Mest kjent er Daguerres eget bilde av Boulevard du Temple, Paris, fra våren 1838, viser en mann som får sine sko pusset. Den mer aktive pusseren er, naturlig nok, knapt gjenkjennelig, og den livlige gaten ellers har promenert helt ut av motivet.

Daguerres eget bilde av den hektiske gaten Boulevard du Temple i Paris. En ukjent mann lar sine sko pusse i enden av alleen nederst til venstre.

Nylige granskninger av et panorama sett med daguerrotypier tatt ved Ohio elven en søndag i september 1848 har avslørt de to tidligst kjente fotograferte amerikanere. De står ved elvebredden og nyter, etter alt å dømme, utsikten i makelig fridagstempo.

Utsikt mot Cincinnati over Ohio elven, september 1848, tatt av av Charles Fontayne og William Porter. De to skikkelsene kan såvidt skimtes på bryggen til venstre for elvebåten.

Forstørret detalj; den tilsynelatende laveste skikkelsen har enten ett ben støttet høyere opp, eller står ved siden av en bøtte. De hvite skjortebrystene avslører at begge er kledt i søndagsklær.

Fotografiet er en uhyre populær avbildningsform, mest av alt på grunn av sin dokumentariske og tilgjengelige karakter. Det faktum at et øyeblikk kan fryses visuelt skaper en spesiell følelse av (gjen)opplevelse og delaktighet hos dem som betrakter et foto. Den lange lukkertiden på de tidligste kameraer bryter med denne dokumentariske egenskapen og tilfører en fortolket, om enn utilsiktet, behandling av motivet. Et lengre tidsrom omdannedes til et øyeblikk; et daguerrotyp er et visuelt og selektivt avtrykk over hva som utspilte seg i et synsfelt over en periode. En slags forening av film og foto, skjønt med et overvåkningskameras egenskap til overraskelse snarere enn en regissørs overveielse. Ironisk nok var dermed fotografiet mest preget av teknologien da denne befant seg på sitt mest primitive stadium.

Alexander Z. Ibsen