Kan vi tenke oss en dikter som i mange år har søkt det fullkomne, men som så resignert, men lykkelig, erkjenner at det å gi avkall på denne verden er å oppgi kjærligheten? Det kan synes slik. Dikteren vender seg ikke mot sanseverdenen med et “sanseløst begjær” (merk uttrykket!) men med en stor kjærligheten til detaljene i hverdagsvirkeligheten; slik makter dikteren å løfte hverdagen og gi den betydning, han ser det skjønne i det ufullkomne, i det som snart skal forsvinne – men det skjer ikke for begjærets egen skyld, men for å kunne nå sjelen gjennom kroppen, den eneste farbare veien.

“Ode til Demiurgen” er navnet på Håkan Sandells nye diktsamling. Boken virker å bevege seg i et spenn mellom buddhismens til-intet-gjørelsesfilosofi og fornektelsen av Jeget, og sanselighetens og hverdagsvirkelighetens fylde. Demiurgen er “djevelen” etter gnostisk tradisjon, han som skapte sanseverdenen, som et mislykket forsøk på å etterligne Guds fullkomne skaperverk. Altså “Oder til djevelen”? Vel, vi må ikke forstå djevelen etter gnostisk tradisjon som ond i den klassiske kristne forstand, snarere som ufullkommen, mangelfull, slik også Augustin, som opprinnelig var gnostiker, mente at det onde ikke egentlig eksisterte som annet enn en mangel i skaperverket.

Når dikteren venter sin iranske kjæreste på besøk, skjer det med en forventningens fylde og med en kjærlighet til detaljen, som man sjelden tar seg tid til å oppleve i sin egen hastige hverdag. Han har til alt overmål passet på å ikke invitere henne ved fullmåne, for å unngå at hennes menstruasjonssyklus skal utløses nettopp denne dagen. Har aner man også en særegen dikterisk humor.

Håkan Sandells styrke ligger kanskje først og fremst i det vide registreret av sansninger, som man her i Norge kanskje må tilbake til Olaf Bull for å finne maken til. Den ligger i lyset og regnet, i solen som skinner på asfalten, lyden av et knust ølglass. Så får det alt sammen mening, ikke for sin egen skyld, men nettopp fordi disse sansningene settes i kontrast til buddhismens nihilisme.

Dikteren velger det dennesidige livet – men på avstand. Han søker sjelen. Men det skjer med den resignerte dikterens tilbakeholdte entusiasme, som om han ikke rikig vet hvor han egentlig hører hjemme. Halvt skremt, halvt fascinert, står han overfor denne verdens sansemylder.

   Henning Næss