Det er noe besnærende utidsmessig i det å skrive et essay om Baldassare Castigliones Boken om Hoffmannen, en av verdenslitteraturens store klassikere, men som neppe er særlig kjent blant samtidens litteraturinteresserte publikum. Og en utmerket grunn – hvis det å skrive i det hele tatt trenger en begrunnelse – er Erik Ringens fine oversettelse (Bokvennen, 2012) av det selvsamme verket.
Den epoken vi kaller renessansen er fremfor alt mangfoldets epoke. Først og fremst var det en gjærings- og oppbruddstid, en tid hvor overleverte dogmer og forestillinger nådeløst ble satt på prøve. Det var tiden for «individets fødsel» og dyrkelsen av de store personligheter. I Frankrike satt Montaigne i sitt tårnkammers og siselerte sine nyskapende, introspektive og jeg-sentrerte essays. Og i Italia bugner det nær sagt over av åndshistorisk sentrale kunstnersjeler. Filosofien og naturvitenskapene frigjorde seg langsomt og smertelig fra teologiens klamme grep, og menn som Kopernikus, Kepler og Galieli utvidet radikalt kunnskapen om verden og universet. Nye kontinenter ble oppdaget og utforsket, og menneskets storhet og verdighet ble lovprist i høystemte vendinger, samtidig som overgangen fra det ptolemeiske til det kopernikanske verdensbilledet forrykket mennesket fra dets tidligere så sentrale plass i universet. Mennesket ble på én og samme tid noe uendelig stort og noe uendelig lite.
Det var en tid for utfoldelse av hektisk og rastløs åndsvirksomhet. Marsilio Ficino oversatte Platons dialoger, og bidro dermed på avgjørende vis til gjenfødelsen (eller nyfortolkningen) av antikkens ånd på italiensk grunn. For det er nettopp dét ordet «renessanse» betyr: gjenfødelse. Og fra Italia spredte den åndelige gjenfødelsen seg som ringer i vann til hele Europa. Det er som om fornuftens og frihetens lys endelig bryter frem fra middelalderens åndelige mørke. Samtidig finnes det tydelige vitnesbyrd om hvilke spenninger og konflikter som òg var en del av renessansens samlede billede. Som en utfordrende motpol til renessansens humanisme og skjønnhetsdyrkelse står puritaneren og billedstormeren Girolamo Savonarola.
Midt i dette mangeartede landskapet fant Baldassare Castiglione (1478-1529) sin plass. Og dét som en av renessansens fremste humanister, på alle måter i klasse med en annen ærverdig renessansehumanist: Erasmus. Som humanist og forfatter deltok Castigilone med fynd og klem i det mylder av åndsvirksomhet som er beskrevet overfor. Særlig hentet han impulser fra Platons dialoger, som i mangt og mye danner forelegg for Boken om hoffmannen, og som vel må anses som hans hovedverk. Bokens virkningshistorie kan neppe overvurderes, og derfor er det ekstra gledelig at denne nå foreligger på norsk i en fullstendig utgave.
Boken om hoffmannen iscenesetter en fiktiv samtale mellom en rekke dignitærer, både kvinner og menn, ved hoffet i Urbino gjennom fire kvelder en gang i året 1506. Konteksten bestemmes av datidens samfunnsforhold, med fyrsten som den sentrale skikkelse og hoffet i rollen som drabanten som kretser rundt moderplaneten. Verket er delt inn i fire bøker, som tilsvarer de fire kveldene hvori samtalen foregår. Samtaleformen var yndet i samtiden, som sagt ikke minst under tilskyndelse av Platons nyoversatte dialoger. Datidens forfattere så intet klanderverdig i å etterligne forgjengerne. For dem var det tvert om et tegn på dannelse og tradisjonsbevissthet. Derfor er det ingen tilfeldighet at mimesis-problematikken diskuteres inngående i samtalens forløp – ansporet av tidens intense lesning av antikkens litteraturtenkning. Kravene om autentisitet og originalitet i litteraturen er først og fremst en arv fra romantikken.
Men selv om aktelsen for tradisjonen er høy, merker man også en påtagelig selvbevissthet over samtidens fortreffelighet. Vel var de gamle på sitt vis utmerkede, men det fantes også kulturell storhet i samtiden. Man fornemmer kimen til den franske klassisismens temperamentsfulle strid mellom «de gamle og de unge»: «Dessuten kritiserer de gamle en rekke ting ved oss som i seg selv hverken er gode eller dårlige, kun av den enkle grunn at de selv ikke gjorde dem» (s. 104).
Personene vi introduseres for har renessansemenneskets paradigmatiske egenskaper: De er belevne, høviske, taleføre, urbane og omgås estetiske og filosofiske temaer med lekende letthet og formfullendt akkuratesse. Dette viktige aspektet fremgår med smidighet og eleganse i Erik Ringens stilsikre og stringente oversettelse. Og samtalens hovedtema beveger seg nettopp i de luftige sfærer. Den klassiske antikke skulptur søkte å avbilde «idealmennesket», og det er et liknende perspektiv Castiglione anlegger i Boken om Hoffmannen. På sett og vis er skjønnhetens vesen virkeliggjort («legemliggjort» som Claes Gill ville ha sagt) i kunstverket. Og analogt er siktemålet å uteske nærmest i destillat hoffmannens «ideelle egenskaper»: «Jeg vil at vi skal velge én blant oss som skal få i oppgave å beskrive med ord en fullkommen hoffmann, og gjøre rede for alle de forutsetninger og særlige egenskaper som kreves av den som skal fortjene en slik betegnelse» (s. 33). Men vi må straks tilføye at det er et mangfold av personer som rent faktisk ytrer seg vedrørende hoffmannens viderverdigheter.
Den antikke filosofiens lære om «dygdene» (måtehold, rettferdighet, tapperhet, visdom) danner i hovedsak basis for undersøkelsene, særlig slik disse ble kodifisert av Platon (Staten), Aristoteles (Etikken) og innen stoisismen. Og hoffmannens hovedoppgave er å være fyrstens «moralske veileder»; muligens på lignende vis som Aristoteles – med vekslende hell – søkte å inngi Aleksander den Store moralsk ærbødighet.
Det hele tar form av en slags selskapslek eller vennskapelig kappestrid. Kappestriden, eller agon på gresk, ble til overmål dyrket i antikken – enten den utfoldet seg på idrettsplassen eller på teaterscenen. Og dette aspektet finner vi til fulle også hos Castiglione. Konkurranseelementet merker man i det at talerne blir slitne og må ta pauser for å komme til hektene etter kraftanstrengelsen. Og man tar gjerne opp igjen tråden i samtalen neste dag. Selv greske sagnhelter trengte hvile etter å ha kjempet heltmodig på slagmarken! Så derfor er det ingenlunde bemerkelsesverdig at våre åndsatleter trenger søvnens vederkvegelse.
Hva kommer så ut av disse dialogiske undersøkelsene? Dét er uhyre vanskelig å sammenfatte i en enkel formel. Vi presenteres snarere på sokratisk vis for et helt panorama av ulike oppfatninger og synspunkter. Etterhvert som taletiden bølger frem og tilbake mellom de ulike personene, varieres og turneres tematikken utifra talerens perspektiver og holdninger. Således er det snarere snakk om perspektiveringer enn noen egentlig relativisme. Dialogformen er særlig velegnet til en slik dialektisk akrobatikk, hvor ulike oppfatninger kommer til orde og meninger brytes mot hverandre i en atmosfære av fred og fordragelighet.
Men vi kan med sikkerhet fastslå at det er overordentlig høye krav som stilles stil den «ideelle hoffmann». I første rekke må han besitte en bred humanistisk kultur, og være innforlivet i «skjønne kunster» som litteratur, filosofi, billedkunst og musikk. Stridsspørsmålet dreier seg hovedsakelig om hvilke av disse kunster som er viktigst for hoffmannens samlede dannelsesarsenal. Kulturhistorikeren Jacob Burckhardt formulerer poenget slik:
Den tidens humanist uppfordras til den störste mångsidighet, gjenom
att hans filologiska vetande, långt ifrån att som i våra dager endast
tjäna den objektiva kunskapen om den klassiska tidsåldern, dagligen
tages i bruk för det verkliga livet.(Burckhardt: Renässanskulturen i Italien, Bokförlaget Natur och Kultur, 1930, s. 100).
Gitt renessansens store venerasjon for det annet kjønn, spiller hoffmannens forhold til kvinnene også en sentral rolle i dialogen. Med mye munterhet, skjemt og ironi, introduseres vi for holdninger som spenner fra ren misogyni til veritable apoteoser over kvinnens fortreffelige egenskaper. En rekke historiske og mytologiske kvinneskikkelser anføres for å gi vitnesbyrd om at kvinnen på ingen måte står tilbake for mannen. Nettopp dét viser blant annet at middelalderens høviske idealer ennå levde i beste velgående – om enn i en ny, mer sekulær og «verdslig» tapning. Og i bokens siste del kommer Castiglione nær Platons berømmelige Symposium i lovtalene over Skjønnheten. Som kjent utgjør triaden det sanne, det gode og det skjønne en uløselig enhet innen platonismen.
Hvis man skulle driste seg til å sette moderne merkelapper på holdningene som fremkommer, kunne man kanskje tale om en spenning mellom aristokratisk-konservative og liberal-demokratiske holdninger. Eller om man vil: en spenning mellom platonske og aristoteliske impulser. Rubrikkene gir ihvertfall en antydning om hvilke stridsspørsmål som står sentralt i dialogen, både i forhold til idealhoffmannens personlighet og hans mellommenneskelige relasjoner.
Ved verkets utgang har vi lesere vandret en lang og vidløftig vei med Castiglione som vår cicerone. Fra de innledende og prøvende refleksjoner, via en rekke tematiske perspektiveringer og konkretiseringer, gjennom munter, livaktig disputt og gemyttlig uenighet, til avslutningstalens høystemte patos. Hoffmannens forpliktelser og idealegenskaper er blitt belyst fra nær sagt alle tenkelige synsvinkler, og med en slik mektig personlighet ved sin side burde enhver fyrste være i de beste hender. Og hva er mer passende i en sådan stemning enn å påkalle Venus, aften- og morgenstjernen, og tillike kjærlighetsgudinnen i antikk mytologi.
Så ble vinduene åpnet på den ene siden av palasset som vender mot den høye
toppen av Catria-fjellet, og de fikk se en vakker rosefarget soloppgang bli til
i øst. Alle stjernene var forsvunnet, bortsett fra himmelens milde guvernante,
Venus, som vokter grensen mellom natt og dag. Det kjentes som om det kom en
mild bris fra henne, som fylte luften med en skarp friskhet og begynte å vekke
opp glade kor av kjærlige fugler i de brusende skogene langs åsene omkring.
(s. 380).
Hvilken underfundig spenningsmessig forløser, og hvilken sublim beskrivelse av den forklarede og harmoniske ro! Forfatteren har etter en lang tankens vandring omsider lagt ned sin fjærpenn, og verket sendes fortrøstningsfullt på egenhånd ut i verden. Heretter er det opp til all verdens potensielle hoffmenn å legge seg disse bevingede ord på hjerte – eller ei, alt etter graden av fremskreden menneskelig kynisme og avstumpethet.
Enhver bok har sin skjebne, heter det i et gammelt ordtak. Og vi kjenner skjebnen til Boken om Hoffmannen. Boken har vandret sin seiersgang gjennom århundrer, og lever og ånder fortsatt like sterkt i den norske oversettelsen.
Kjetil Berthelsen