Om man över Baudelaire önskar en provocerande, nyskapande, normbrytande, kritisk och avslöjande betraktelse, kan man läsa vidare här på Aftonbladets numera alltid lika intellektuellt mogna kultursida. Skulle man av någon anledning inte önska en provocerande, nyskapande, normbrytande, kritisk och avslöjande Baudelaire-betraktelse, utan föredrar en kort och gott kunnig betraktelse över poeten, kan man med fördel fortsätta läsa här på sajten, där retrogarde.org:s återkommande medarbetare Henning Næss tar sig an ämnet:
På en måte er det rart at en så marginal skikkelse som Charles Baudelaire (1821-1867), en så ensom, sneversynt og sær dikter er blitt stående åpen som selve inngangsportalen til den litterære modernismen. Det han var opptatt av, og måten han skildret det på, kan virke overspent og direkte latterlig på et moderne, opplyst menneske, som lever i en verden av forbruk og hypperraske kommunikasjonsmidler. Men det var jo nettopp begynnelsen på denne verden Baudelaire fanget i sine dikt. Hans verden er en verden der ingenting varer, eller hvor alt allerede er forbi. I ett av diktene leter sjelen til den syke poeten etter et sted hvor den kan trives. Men den finner ikke ro noen steder. Når dikteren spør hvor sjelen hans lengter til, svarer den: ”Hvor som helst! Hvor som helst! Bare det er ut av denne verden!”.
Skuffelsen over at livet aldri ble som man trodde, er et gjennomgående tema i diktsamlingen: ”På denne store reisen var skuffelsen gedigen!” heter det i en av linjene i diktet Reisen. Han hadde opplevd denne skuffelsen selv, da han foretok en mislykket reise til India, som endte ved Madagaskarkysten.
Han var kjent allerede før den epokegjørende diktsamlingen Le Fleurs de Mal, (utgitt 1857), kom ut. Han var en mye sett skikkelse på byen, hvor han utmerket seg med dekadent oppførsel. Han var herostratisk berømt for sine sarkasmer, og for dyrking av kvinnelig skjønnhet, som sprengte romantikkens grenser, og som var mer sær og fetisjistisk enn klassisk romantisk. I bunn og grunn var Baudelaire en edel natur, men i diktene spiller han rollen som den som hater alt naturlig, og som bare kan dyrke kvinnen på avstand. Men han var også blitt kjent for sine Poe-oversettelser, og for sine mange ypperlige essays om kunst og litteraturkritikk.
Baudelaires begrepsbruk er svært gjennomtenkt. Han bruker ord som ”Skjønnhet”, ”sublimitet”, ”duft” og ”ideal” på en helt spesiell måte. I diktet Skjønnheten hevder han at den moderne erfaringen har skapt en helt ny form for skjønnhetsopplevelse. Det er skjønnhetsopplevelsen i det heslige og lave. Men han beholder romantikerens himmellengsel. Kommer du fra himmel eller helvete, O skjønnhet?” spør han. Han tar i sin kunstkritikk avstand fra en del av romantikken med sine abstrakte og svevende begreper. Da Le Fleurs de Mal endelig utkom – han hadde jobbet på den fra tidlig ungdom av – ble den sett på som sær og uforståelig, men også som barnslig, vulgær og direkte pornografisk.
Diktene innebærer en ny form for visjonsdiktning. Noe av det som særpreger diktene, er en moderne form for samtidighet, som romantikerne manglet. Han kan ikke elske uten å hate. Kvinnen, for eksempel, blir til gjenstand for intens dyrking på avstand, men når hun kommer for nær, blir hun truende. I diktet morderen taler en glad og befriet mann, som nettopp har drept kona si. Diktet handler ikke om anger, men om gleden ved å drepe. Baudelaire kutter ut det moralske, overjeg-styrende elementet i diktene sine, og lar virkeligheten komme frem uten sensur. Gjennom Baudelaires blikk får tingene en hemmelig og skremmende fascinasjonskraft, deres aura trer frem med påtrengende sanselighet. I andre dikt slår kjedsomheten igjennom, og desperasjonen over verdens lede blir fremtredende. Diktene er preget av dyp ambivalens.
Baudelaire oppfattet seg selv som en sekulær Dante, som skrev om det moderne helvetet. Men han ble ikke forstått. Så fikk han en rettssak på nakken. Boka ble slaktet i avisen Le Figaro, og siden anmeldt til politiet. I tillegg hadde han sløst bort arven etter sin far på få år, og var blitt satt under verge.
Rettssaken førte til at en gruppe på seks av diktene ble fordømte, og utelatte fra den neste utgaven. Dermed ble den gjennomtenkte strukturen i samlingen ødelagt. Før han debuterte, hadde han skaffet seg et ikke ubetydelig rennomé blant en ekslusiv krets av litterater. Men journalisten i Le Figaro brukte anledningen til å fastslå at Baudelaires navn ikke fortjente berømmelsen, og at diktene var fulle av barnsligheter og perversiteter.
Baudelaires prosadikt er fremhevet som vel så betydelige som hans dikt i bundet form. Han drømte om å skrive en ”vidunderlig musikalsk prosa”. Hans prosadikt tematiserer gjerne spriket mellom ideal og virkelighet, eller forholdet mellom den gamle dikterrollen og den moderne. I diktet glorien som forsvant, mister dikteren glorien i sølen, og føler stor befrielse over det. Han spaserer glad omkring, og funderer på hva som vil skje hvis en dårlig poet finner den. Et annet tema er rusen. Hos Baudelaire innebærer rusen både en mulighet for erkjennelse og flukt. Baudelaire skapte seg en rolle som den ensomme flanøren, som vandrer langsomt gjennom gatene, og som trekker inn lyder og dufter, og så skaper dem om til visjonære syner og opplevelser.
I mange av Baudelaires dikt er det eneste som gjenstår av verden den melankolske duften av det ikke-oppnådde. ”Jeg skulle elsket deg, og dette visste du!” heter det i ett av diktene, der dikteren trekker inn det altoppslukende synet av en forbivandrende kvinne. Alt som faktisk kan nåes, det materielle, blir til gjenstand for dikterens forakt.
Dikteren døde av syfilis og sykdom i hjernen, nedbrutt fysisk og psykisk før han fylte femti år. Dikterskjebnen var tragisk. Han kan fremstå som håpløst reaksjonær, og mange feminister har vært sinte på ham. Hans fascinasjon over moderniteten er langt mer ambivalent enn for eksempel Rimbauds. I Baudelaires dikt finner vi arvesynd og rullettspilling i samme dikt. Han ble også det viktigste forbildet for generasjonen etter. Baudelaires rolle som ”poèt maudit,”, den fordømte poeten, ble videreført av Rimbaud og Verlaine. Ett av Baudelaires aller vakreste dikt, requillement, lyder slik i min egen gjendiktning:
ANDAKT:
Min smerte, ta det rolig, og gi deg hen til slumring.
Du ønsket kveldens komme. Omsider er den her.
Nå hylles byen inn i dunkelhet og skumring,
og bringer noen fred, og noen tungt besvær.
Mens den gemene massen drar ut og lar seg drive
skamløst av nytelsen, som gjør enhver til slave,
i et servilt begjær som får dem til å rave;
min smerte, gi meg hånden, og før meg bort fra livet
mot årene som gikk. Se fortiden som kledt
i gammeldags kjoler, på balkongen hviler trett.
Fra dypet stiger angeren, og reiser seg med lyst,
mens solen, under broen, som legger seg igjen,
nå drar sitt liksvøp, langsomt over orientens bryst.
Og se, der kommer natten, helt naken vandrer den.
/Henning Næss