Det er mange gode poeters varemerke at de har evnen til å utvinne gull av søle, eller smaragder av hverdagens gråhet, og Ulrik Farestad viste i sin debut ”Støv, stjerner, piksler,” at han hadde denne evnen. På magisk vis oppsto Oslo anno 2000-tallet i milde, besvergende strofer. Nå følger han opp med diktsamlingen ”Sangen og katastrofen.” Farestads dikt opphever på mange måter tiden. De er ikke grensesprengende, men de fleste grenser er jo sprengt allerede, og hvorfor sprenge åpne dører? Ulrik Farestad har skrevet en universitetsoppgave om Rainer Maria Rilke, og Stein Mehren er også et tydelig forbilde. Han velger med andre ord sine forbilder fra en annen tradisjon en mange norske samtidspoeter. En stor del av diktene har fast metrum og enderim. Men han er ikke blant dem som lager ordleker og rebuser, eller litterære puslespill. Han gjør ikke som en del samtidspoeter, som lar en enkelt litterær komponent bli den dominerende, som for eksempel i form av rene ordklanger, isolerte rim eller løssluppen rytme. I Ulrik Farestads dikt klinger ord, rytme og klang sammen i en avdempet, gjennomlyttet helhet. Han er kanskje ikke en dikter som prøver å være original, men han er original nok likevel, uten at han prøver for hardt. Originaliteten kommer naturlig.
Det fine med Ulrik Farestads dikt er at de faktisk har et tankeinnhold, og at de er gode å lese. Noen av diktene blir litt for pene hverdagsbilder uten de helt store dybdene. Et dikt som ”Til en spurv i Osterhaus`gate” får jeg lite ut av. Men de beste diktene har en dimensjon ekstra. ”Den hvite påfuglen” er et slikt dikt. Diktet skriver seg inn i en symbolistisk tradisjon. Det er noe Mallarméisk over det nevnte diktet: ”Et adelsmerke i en fallen verden?/Jeg velger meg den hvite påfuglen,/som bare vekker menneskets beundring,/forsmådd av hunder, hånet av rivaler,/og som natur betraktet, en defekt – /den spiler ut sin vifte likevel,/hvor ingen øyne stirrer, ingen farger/forvirrer eller lokker til forplantning,/et bluss av fosfor mellom skogens blomster,/og enda brunstig som de andre, fylt/av samme hovmod, samme indre jubel./Kom, la oss folde ut vår fulle tomhet/og bruse som den hvite påfuglen, en broket adel i en falmet verden.”
Diktet er interessant også på metaplanet, og så vidt jeg kan forstå, er det dikterens og diktets rolle diktet behandler. Denne påfuglen lokker ikke til forplantning, men har sin egen sterile skjønnhet – som hos et dikt av Mallarmé eller Baudelaire.
Man kan kanskje si at Ulrik Farestads dikt, til tross for det litt alderdommelige preget enkelte av diktene har, klarer å gjøre aktuelle konflikter levende i diktform. Han prøver å sette ord på en krisetilstand, og denne eksistensielle tilstanden opplever jeg som samtidig. Det dreier seg om den eksistensielle tilstanden som gjerne finner sted før kriger og katastrofer, de stille dagene før utbruddet av en verdenskrig, de stille underjordiske skjelvene som bare ekstra følsomme elefantføtter merker. Er det Europas sanne tilstand før tredje verdenskrig? Det er stille før stormen i Ulrik Farestads dikt.
Han har et godt øye for hverdagens små og store overraskelser ”There is a crack in everything, that`s how the light gets in”, sang Leonard Cohen, og disse ordene kunne kanskje også vært skrevet av Ulrik Farestad. Det er lyset som skinner inn gjennom sprekkene i hverdagen, og som får verden til å skinne, de små, lysende misforståelsene denne diktsamlingen setter ord på, som for eksempel i diktet ”Hverdagsscne IV,” hvor et lite barn roper: ”Se på stjernene.” Men dikteren ser ingen stjerner på himmelen. Da viser det seg at det er stjernen i vinduet til gamlehjemmet rett over gaten det lille barnet sikter til.
Diktene innholder sonetter, blankvers og villaneller, i tillegg til dikt i tilnærmet friere form. Han søker tidvis mot originale temaer, som i de tre sonettene til malerier av Christopher Rådlund. De er ikke noe annet en science-fiction-dikt i sonettform. I mange av diktene anes en illevarslende stillhet: Stillheten ved den oppadgående solen over en åskam i Oslo, stillheten mellom steinene på den kirkegården han foretrekker å gå på i påsken. en kirkegård som kanskje også lover oppstandelse? Eller det er det de illevarslende tegnene hos samboerne som flytter inn med sprekker og skår, og som prøver å skape en helhet ut fra sine ødelagte deler? Det er mye tomhet og fravær i denne diktsamlingen. Finnes det også et adelsmerke i all tomheten? Jo, han ser adelsmerket i den misfødte, hvite albinopåfuglen, den forhånede og misforståtte, og han leter etter spor av undre og muligheter for gjenoppstandelse og mysterier i det hverdagsgråe alminnelige. Er det nok til å tro på meningen med livet, og med diktningen?
Spørsmålet blør som et åpent sår hos denne leseren. De lange blankversene er kanskje de beste diktene, som ”Narretale i barbarenes tid”, som handler om en poet fra gammel tid, som lever i en landsby som blir i hærtatt av en fremmed makt. Alle blir drept, bare poeten blir spart, ikke fordi han er farlig, men fordi han er fullstendig ubetydelig, en narr, en ufarlig klovn, og ingen hører på dikteren. Han er og blir en ubetydelighet. Jeg kom til å tenke på en kommentar fra Arnulf Øverland angående diktet ”Du må ikke sove”, da jeg leste ”Narretale i barbarenes tid: ”Mine landsmenn trodde det var dikt, og derfor lot de det rolig ligge.”
Jeg skulle nok av og til ønske at denne dikteren kunne velge noen litt dristigere bilder, noen ord som lugger litt mer, mye blir for pent og pyntelig, men de beste diktene vokser etter flere gangers lesning. Det gjelder for eksempel diktet ”En ung Mujahid savner Grønland,” som er et langdikt på blankvers. En Muhajid er som en kjent en muslimsk kriger. Diktet ender med ordet ”Medlidenhet.”
Ulrik farestads dikt beveger seg gjennom den moderne storbyens stillhet før katastrofen, og dikteren leter etter gjenoppstandelsesmuligheter over alt, som i diktet ”Nedtegnelser, påsken 2015,” der det heter: Ingen eskatologiske utskeielser/ i Bærum i ettermiddag – ”/Hun ligger øde/den grønne forstaden/men det er smeltevann, ikke tårer/som glinser fra fortauene; /gressplener og lekestativer og hagemøbler er ennå/uberørt av ildregn og aske/SUVer og villaer/troner i solen, i statelig romersk forakt for røverbanden østfra,/ ingen rødegardister/ekspederer ledere for små og mellomstore bedrifter…/”
I diktet heter det videre: ”Nei, verden går ikke under i Bærum/i ettermiddag/men det er slik det skal se ut/når barbarene en vakker dag/ringer på døren og den polsk hushjelpen/åpen og sier: ”Nikogeto nie ma. Graven er tom. To dager ferie igjen.”
Det er en illevarslende stillhet i denne diktsamlingen. ”Apokalypse” betyr som kjent både undergang og åpenbaring. Begge dimensjonene av det nevnte ordet er med i denne boken.
/ Henning Næss
Ulrik Farestad, Sangen og katastrofen, Dikt, Bokvennen, 2017