«Urvalet så: Dikter 1981-2020»
Håkan Sandell
Smockadoll förlag
902 s.

Det er forlegger Kristian Carlsson som har tatt initiativ til å utgi utvalget av Håkan Sandells diktning i årene 1981-2020. Når jeg en sjelden gang får et så omfattende utvalg av dikt i hendene er det to ting jeg håper på: at forordet er informativt og belysende utover hva jeg vet fra før, og at løse/etterlatte/uutgitte dikt er med bakerst i boken. Begge deler er innfridd.

Forordet er illustrert med foto, tegnede pamfletter, punkfanzineforsider. Vi får korte innblikk av Sandells biografi, små utdrag av meddelelser til forleggeren, og om turbulente år. Forleggeren har inndelt utvalget (diktsamlinger, tidsskrift, løse dikt) i fire deler og gjør noe rede for hva disse kjennetegner. I forordet refereres det også til: «Tilbake til Fremtiden» av Giuliano D`Amico, samt kort om Malmøligaen som kanskje ikke så mange her har lest så mye om. Jeg undrer meg: er det sånn de gjør i Sverige, (slik danskene gjør med sine nasjonalpoeter og utgir 1000 siders antologier om Benny Andersen), at man utgir lange rikt illustrerte forord med godt inndelte mammut-utvalg, eller er dette et inderlighetsprosjekt av Kristian Carlsson? Vi får lese om tolkninger Carlsson gjør seg om Sandells stilarter, om bardelyrikk, citynaturalisme, sørgesang, og å utskille bilder i seg man ikke visste man hadde.

Noe jeg syns er interessant med de retrogardistiske dikterne er å se en poet som forsøker å mestre, eller skape oversikt, over det dennesidige og det hin-sidige. (Eller som J. Campbell sier det i Hero`s Journey: «become a master of both worlds».) Av utvalget å se har Sandell erfart livet, han har vært steder, han har følt. Han har «förfrusit sitt huvud i snöblandet nattregn», mens stjernerne syns ham «så sköra som kranier,» og sittet i skyggen av art deco-varehus ved hotell i Madrid og sett urørlige duer ved bølgene av midnattens trafikksus; han har sett Oslo råtne om sommeren. Det er svar til både Göran Sonnevi og til Dalai Lama. Han er røyk og aske, han har hyllet de store sammenhenger og ønsker å velge seg det mindre; han har vært på nattmesse i Riga på kvelden i april og sett kvinner kysse helgenene. Som Joakim Thåström har han erfart og reist, som Ishmael har han vært vitne. Sandell har «aldrig understött förfall eller upplösning», han «har kommit för att vårluften önskade det»; skjønt det gjør han ikke ute av stand til å konstatere at; vi «går in i den mörka sommar/ där ingen mänsklig kraft tycks hjälpa längre».

En gjengs nordmann som har lest poesi i ungdommen vil kanskje anta at Sandell er en slags skånsk beat-poet. Om det skulle være noen sannhet i det ville han Ikke vært som en jazzete beatnik, men heller som en kontemplerende Kerouac som registrer den hemmelige virkelighet som skjer på samtidens kafeer og samvittighetsfullt minnes de døde.

Siden jeg selv er skrivende synes jeg det er veldig interessant å se denne reisen som Håkan har gjort. Hvilke perioder han har vært innenfor, hva han har lest, hvor han har reist, hva han har sett. Når en poet har skrevet gjennom 40 år er det et lite liv man leser. Skåne er et land i landet, og Håkan Sandell har reist i mange land, både som lesende og aktivt vitne til verden. Hans vei «kastar böljande kväll över nyplogad jord» og den «går genom blomstrande mandelträd.»

/Anders Brenno