Recension/anmeldelse av Jelena Schwartzs dikter, samlade i en svensk volym och översatt av Håkan Sandell, Mikael Nydahl & Alan Asaid. Boken heter “Luftevangeliet” och är utgiven februari 2021 av Pamphilus/Ars Intepress. Diksamlingen recenseras av den norska slavisten Annika B. Myhr (vid USN, Universitetet i Sørøst-Norge). Jelena Schwartz var född 1948 och levde hela sitt liv i S:t Petersburg, där hon avled 2010. Boken kan köpas via förlaget, via sv. Bokbörsen, eller med ett enkelt klick från Bokus.

I 2014 skrev nordisten Torstein Norheim om norsk lyrikk på tidlig 2000-tall at den «fremstår som den mest dynamiske og levende sjangeren innenfor samtidslitteraturen», og at «interskandinaviske forbindelser virker særlig tette» (Norheim 2014, 222). Håkan Sandell er en svensk dikter som siden 1990-tallet har bidratt aktivt til den tette kontakten mellom Sverige og Norge på poesifeltet, og som dessuten, siden han flyttet fra Malmø til Oslo i 1997, har bidratt til å gjøre poesi fra andre språkområder tilgjengelig for et skandinavisk lesepublikum. Sandells bidrag til import av viktige stemmer er kjennetegnet av et rikt samarbeid med filologer og andre diktere. Da han i 2005 sto bak det første initiativet til å oversette et utvalg dikt av Elena Sjvarts’ dikt, ga det seg utslag i en samling med oversettelser til norsk og svensk. Siden da har Jo Eggen publisert flere av Sjvarts’ dikt i norsk oversettelse, og i år kommer altså en helsvensk samling utvalgte dikt og kortprosatekster i oversettelse fra Sandell (HS) og hans medsammensvorne, Mikael Nydahl (MN) og Alan Asaid (AA).

Brytninger

Da jeg på tidlig 2000-tall bestemte meg for å studere russisk, kom det av at Sandell hadde introdusert meg for diktene til Bella Akhmadulina. Innen jeg hadde lært meg nok russisk til å skrive en masteroppgave om russisk lyrikk, hadde jeg utviklet en tilknytning til St. Petersburg, der det Norske universitetssenteret ligger, og der Elena Sjvarts bor. Ljudmila Zubova, en lingvist med full oversikt over byens lyrikk siden 1960-tallet, satte meg i kontakt med 19 diktere i St. Petersburg, og Håkan formidlet kontakt med Sjvarts. Jeg skulle undersøke hvilken påvirkning den språklige frigjøringen under Perestrojka hadde hatt på diktningen, og leste det 20 diktere fra St. Petersburg hadde skrevet av lyrikk opp imot det de fortalte meg om språksynet deres i intervjuer. Hovedfunnet mitt var at den språklige liberaliseringen som skjedde i offentligheten på 1980- og 90-tallet, ikke påvirket lyrikken i noen nevneverdig grad. I diktningen hadde nemlig denne frigjøringen skjedd allerede på 1960-tallet.

Et fascinerende sidefunn av arbeidet med masteroppgaven min var oppdagelsen av hvilken posisjon Sjvarts hadde i byens diktermiljø – og kontrasten mellom denne og mitt eget inntrykk av Sjvarts. Mens dikterne generelt forholdt seg til hverandre som jevnbyrdige, nøt Elena Sjvarts en status blant dem som en uberegnelig skikkelse som de både beundret og ikke forsto seg på. De snakket om henne som var hun en gnist eller en katt som ut av det blå kunne tenne brann eller vise klør. Både dikterne og den svenske sendelektoren ved Universitetet i St. Petersburg (som tilbrakte mye tid med flere av dikterne i byen), ga uttrykk for at det ikke var til å undres over at det hadde begynt å brenne i Sjvarts’ leilighet – så høyspent som hun var. Det var derfor med en viss angst og beven jeg dro på besøk til Elena Sjvarts, sommeren 2005, for å intervjue henne om språkutviklingen på 1990-tallet og diskutere hvordan hennes besøk til Oslo og Bergen ville forløpe (et besøk som nevnes i Sandells forord til antologien).

Samtidig hadde jeg lest mange av diktene hennes, som utkom i samling i 1999, og skjønte hvorfor de andre dikterne i byen så opp til henne. Sjvarts’ bruk av motiver og temaer fra antikkens kultur, i kombinasjon med elementer fra russisk historie og ortodoks religion, gjør at diktene hennes ved første øyesyn kan inngi en ærefrykt eller fremmedfølelse som minner om den man har overfor antikke klassikere. Men når man begynner å lese, har diktene hennes også den samme overraskende friskheten og tilgjengeligheten som antikkens lyrikk og dramatikk. Samtidig som Sjvarts benytter motiver fra europeisk og russisk klassisk kultur, litteratur og religion, etablerer hun en frihet fra det opphavelige. Hun kan for eksempel i innledningen av en diktsyklus som «Cynthia» forklare at dette er oversetter av dikt som ikke har overlevd. Hvilken forfriskende idé! Konseptet gjør det mulig for Sjvarts og leseren å leve seg inn i en helt annen virkelighet enn den diktene er skrevet eller blir lest innenfor. Og i denne verdenen oppfører ikke folk seg slik man kanskje kunne forvente: Her får Cynthia en papegøye strupt fordi den går henne på nervene, og hun får slavene sine til å kaste hennes egen far til løvene, fordi han legger seg opp i livsførselen hennes:

– Javisst, javisst, säger jag – oh ja, jag ska,
ska bättra mig, åh, stackars pappa lilla.
– Javisst. När tigern lapar i sig hans blodsspill
ska till och med jag tycka lite synd om honom.

(MN/HS overs.)

Cynthia er verken sentimental eller lar seg pirke på nesa – eller tråkke på skyggen. Når en tjenestepike gjør det sistnevnte, koker Cynthia opp diverse hevnplott, og konkluderer:

Du är den man skulle lägga i en stekpanna,
bredvid den ädelborne makrillen däri,
och detta skulle aldrig göra lika ont för dig
som vad jag kände, när du med din benstock
har nertrampat skuggan av min skira hårlock!

(MN/HS overs.)

Målsettinger om å oppdra gjennom litteraturen er befriende fraværende i Sjvarts’ dikt. Selv om Sjvarts også tar barnets side – for eksempel når hun ser verden gjennom perspektivet til et spedbarn som er etterlatt i en barnevogn utenfor en butikk. Hun kan også bryte grenser gjennom å skrive om en kvinne som smaker en annen kvinnes brystmelk, eller ved å beskrive effekten av et drømt dop.

Forbindelseslinjer

Sjvarts’ dikt er ikke innadvendte tekster som må omkodes for å forstås. Energien som formidles er mer umiddelbar, menneskene har tydelige motiver og følelser. Sjvarts tar like naturlig perspektivet til spedbarnet som ligger ute i vognen og venter på morens bryst, som det til musene, når de går fra å være ti til å bli ni:

Bara muserna är vid liv – söker en tionde
att fylla sin brokiga, rusiga, dansande krets.
I nysnöns dun, över is och svartröd sten –
på bara fötter strövar där den främsta.

(AA overs.)

For en vestlig litteraturviter på 1990- og tidlig 2000-tall ville Sjvarts’ eklektiske bruk av motiver fra kanonisert litteratur, kultur og religion gjort det nærliggende å plassere henne blant postmodernistene. Men Sjvarts ville aldri vært enig med postmodernistenes verdirelativisme. Hun var russisk-ortodoks troende – samtidig som hun var åpen for at åndelighet kan ta ulike uttrykk i ulike kulturer. Ser man på Sjvarts’ diktning i en russisk tradisjon, relaterer hennes eklektiske bruk av motiver fra hele verdens kulturarv tydelig til den modernistiske dikteriske filosofien Akmeismen, som Osip Mandelstam og en gruppe andre diktere forfektet på begynnelsen av 1900-tallet.

At Akmeismen har hatt en direkte påvirkning på Sjvarts, ser man for eksempel av hennes beskrivelse av Mikhail Kuzmin som et forbilde for hennes bruk av formen «poema» – «det korta eposet’, numrerade korta eller längre diktcykler» (HS overs.), som det beskrives i antologiens forord. Diktsyklusene som er så kjennetegnende for Sjvarts, minner om en form som gjorde seg gjeldende i norsk poesi på tidlig 2000-tall, da et økende antall diktere begynte å gjøre bruk av et «komposisjonsprinsipp der verkhelheten betones sterkere enn enkeltdiktet» (Norheim 2014, 227). At verkhelheten betones, betyr også at det kommer et episk moment inn i diktningen – vi følger personer igjennom et lengre narrativ, heller enn å lese om umiddelbare stemninger og ideer.

Et annet fellestrekk ved Sjvarts’ diktning og norsk poesi på tidlig 2000-tall er det Norheim peker på som «gleden og overskuddet, ja, lekenheten på poesifeltet» (227). For Sjvarts hadde denne lekenheten også et større alvorspreg, som en måte å gå imot, eller ut over, tendenser i samtidens Sovjetunionen og etter hvert det post-sovjetiske Russland. Når Sjvarts for eksempel bringer antikkens motivkretser inn i samtiden, levendegjør hun samtidig både hverdagslige og overnaturlige eller høytidsstemte opplevelser som det ikke var plass til i det offentlige ordskiftet. Vi møter de helt store, som greske guder og muser, og de helt små, som spedbarnet og «Juda rikes vilda bi» etc. I det hele tatt inviterer Sjvarts’ dikt til at man setter seg inn i en omfattende motivkrets med røtter langt tilbake i tid og med tilknytning til vår egen hverdag.

På ville veier

Diktningen har kanskje vært en form for flukt, fra et Leningrad/St. Petersburg og et sovjetisk Russland der tanken ikke fikk vandre fritt. Men mangelen på frihet har gjort at Sjvarts’ fantasi har tatt ville veier, slik at vi har å gjøre med et forfatterskap som spiller på en motivkrets som nettopp ikke kun er russisk, men europeisk eller allmengyldig, og der natur, kultur og religion møtes på uventede måter, som for eksempel i diktet «Bien»: «Sting mig, lilla bi, i hjärtat, / och följ mig till mitt paradis» (AA overs.). Her er hun på linje med barokkdikteren John Donne, når han I diktet “Twickenham Garden” skriver: «And that this place may thoroughly be thought / True paradise, I have the serpent brought!» Alt i universet har sin plass – også det dødbringende eller onde – og både i livet og i døden.

Sjvarts overkommer i diktene sine, gjennom språket, de kreftene som truer i livet. Og hun bringer liv til en fortid som man i sovjettiden gjorde en aktiv innsats for å begrave både kunnskapen om og kjærligheten til. En viktig del av denne fortiden er det religiøse, og forestillingen om Leningrad/St. Petersburg som det russiske Jerusalem dukker selvsagt opp i Sjvarts’ dikt, sammen med hendelser fra byens nære og fjerne historie. I diktet «Porträtt av blockaden som genrebild, stilleben och landskap» (MN/HS overs.) kommer det både tydelig fram at Sjvarts var opptatt av den nyere historien til sin hjemby, og at hun har en visuell, topologisk og sjangereksperimenterende tilnærming til litteraturen. Diktene hennes er nesten alltid lokalisert i et kultur- eller naturlandskap, men i dette landskapet blander tider seg, og vesener vi er vant til å tenke på som uvirkelige – som guder, muser, smådjevler, avdøde personer som Peter den store – møtes på tvers av tidsepoker og vante virkelighetshorisonter. Sjvarts er påvirket av barokken, men verdensbildet hennes er ikke et enkelt vertikalt et, med Helvete nederst, det jordiske i midten og Himmelen øverst. Alt er isteden blandet sammen.

Under Andre Verdenskrigs blokade av Leningrad spiste folk menneskekjøtt. Dette makabre motivet dukker selvsagt opp i Sjvarts’ dikt, og før vi får vite at det er dette de spiser, kommer et frempek om at de gjør noe galt: «Människor äter, syndafallet / speglas i deras pupiller» (MN/HS overs.). At ordet og tanken om at det som skjedde var et syndefall, forekommer i Sjvarts’ dikt, viser at det var en drivkraft i forfatterskapet hennes å vise at den totalitære sovjetiske staten ikke hadde klart å utslette gamle tenkemåter fra den før-sovjetiske tiden. I historiebøker om Russland kan man ofte lese at landet aldri kommer til å bli noe annet enn et totalitært regime, for selv om ideologier og styresett skifter, så hersker fortsatt gammel kultur og gamle tankesett. Sjvarts’ dikt beskriver at bakom lidelsen dette fører til for folk, ligger en primærkraft: «Man vill så gärna leva / och be. Om också halvt av is, halvt ben» (MN/HS overs.). En stor russisk dikter av sin tid skal også ha sagt noe om lidelsene ved å være russisk.

Samtidig forteller Sjvarts også åpent i sine korte prosafortellinger om episoder i livet da hennes forestillinger om fortiden har kollidert med virkeligheten. Sjvarts’ beretning om møtet hennes med Akhmatova er inkludert i samlingen som nå utkommer, og kan kanskje illustrere hvorfor hennes samtidige dikterkolleger fra St. Petersburg fryktet henne. Alternativt kan man forstå fortellingen som at hun dyrker myten om øyeblikket da to dikterdronninger møttes og den eldste ikke forsto at hun var avleggs – og til og med en dårlig diktleser, siden hun ikke forsto Sjvarts’ hyllestdikt til henne. Historien om møtet med Akhmatova og frykten hos de andre dikterne i St. Petersburg kan kanskje lede en til å tro at Sjvarts var en selvtilfreds type som var mer opptatt av å bli hyllet og beundret enn av å være medmenneskelig. Dette står i skarp motsetning til hvordan hun framsto både i St. Petersburg og i Norge.

Tusenlappen

Vi satt på en fortauskafe i St. Petersburg da hun fortalte meg historien om møtet hennes med Akhmatova. Jeg hadde vært hjemme hos Sjvarts, i leiligheten som var satt (i alle fall delvis) i stand etter brannen, og visste at hun nesten ikke hadde møbler. Nå var hun bekymret over de høye prisene i Norge når hun skulle på sin lille turne til Oslo og Bergen. Jeg oppfattet at hun i alle fall ikke trengte en ekstra regning å betale, så jeg insisterte på å betale for oss på kafeen. Men hun lot seg ikke spandere på. Isteden insisterte hun på å spandere på meg, og ga seg ikke hvor mye jeg enn insisterte på at jeg ville betale. Jeg stakk i smug 1000 rubler i jakkelomma hennes da hun så vekk, og var veldig fornøyd med å ha gitt henne mer enn hva det kostet for det vi kjøpte. Da jeg kom hjem og skulle ta lommeboka ut av veska mi, falt en tusenlapp, eller skal jeg si tusenlappen, ut – hun hadde lagt den tilbake mens jeg i et øyeblikk var uoppmerksom. Hun satte sin ære i å være en god vertinne. Selv om vi ikke var hjemme hos henne, så var vi i hennes by. I Norge var hun en ydmyk, vennlig og mild gjest som var brydd over at kollega fra universitetet brukte en hel dag på å guide henne omkring i Bergen.

En annen konkurrent til rollen som den russiske dikterdronningen fra 1900-tallet var Bella Akhmadulina – den moskovittiske dikteren som inspirerte meg til å studere russisk. Jeg spurte, til tross for Håkans innstendige formaninger om aldri å nevne Akhmadulina for Sjvarts, om hva Sjvarts’ forhold til henne var. Forholdet var verken varmt eller kaldt, men det gjorde inntrykk på meg at Akhmadulina hadde ringt og uttrykt sympati i etterkant av at leiligheten til Sjvarts brant, og at Sjvarts, til tross for eventuell konkurranse mellom de to, fortalte at hun hadde satt pris på denne omtanken.

Oversettelser

Da Sjvarts kom til Norge i 2005 hadde hun med seg en forkullet norsk–russisk ordbok, for mens hun ikke kunne leve av poesien, hadde hun en språklig begavelse og nysgjerrighet som gjorde at hun egnet seg til å oversette litteratur og i perioder levde av pengene hun tjente på dette. Sjvarts var også oppmerksom på hvilken rolle oversettelser av hennes egne tekster spilte i livet hennes. Hun fortalte meg at hun til fulle hadde nytt den oppmerksomheten hun hadde fått fra utlandet, og virkelig elsket utenlandsreisene hun hadde fått anledning til å dra på fra 1990-tallet av. Med tanke på at diktene til Sjvarts på mange måter passer så godt inn i trendene i norsk poesi på tidlig 2000-tall, er det et paradoks at de ikke finnes oversatt i en større grad enn hva de gjør, selv om Jo Eggen har gjort et bidrag her. Til engelsk og tysk er en hel del oversatt, og nå er altså også flere dikt og prosatekster oversatt til svensk.

For en norsk leser kan de svenske oversettelsene utfordre med noen ord som ikke likner de norske, og diktene til Sjvarts refererer også til motiver og kilder som ikke er like kjente for alle. Da er det godt med noen ordforklaringer i slutten av samlingen. Musikken, rytmen, de mange rimene, tilfellene av alliterasjon og assonans er ikke lett å ta med seg fra det russiske språket inn i svensken. De formelle normene i svensk og russisk litteratur fra 1980-tallet til Sjvarts’ død var ulike. Modernismen har medført at den frie formen er normen i svensk lyrikk, mens dette ikke er tilfellet i russisk. Selv om Sjvarts ikke skrev rytmisk skjematisk, og selv om brudd med rim og rytme er mer en regel enn et unntak i diktene hennes, er likevel musikalitet og lyd også et vesentlig element i diktene hennes og noe som ikke minst påvirker tempoet i lesningen. Lydbildet i Sjvarts’ dikt i originalen kan gjerne bære en av sted på en måte og med en fart som gjør at man må gå tilbake for virkelig å få med seg innholdet. I de svenske oversettelsene er kanskje innholdet mer opp i dagen, lettere å få med seg. Når det er sagt, er rim og rytme mer tydelig framtredende i oversettelsen av diktet «Fritt ode til Petersburgs De vises sten» (MN/HS overs.) enn i andre dikt i samlingen. Her er halvrim og assonans med på å løfte fram en besvergende stemning som passer med diktets budskap. Kanskje kunne man våget seg på samme grep i flere av diktene?

Annika B. Myhr, Oslo 17.2.2021

Norheim, Thorstein. “’Picts af univrs parallell’. Om samtidslyrikk i Norge (2000–2010)”. Nordisk samtidspoesi. Særlig Jo Eggens forfatterskap. Ole Karlsen (red). s. 9–40. Oplandske Bokforlag.