Henning Næss, författare och kritiker på norska Ny Tid, redaktör för tidskriften Cogito, skriver här om Håkan Sandells nya diktsamling Passerande (Smockadoll förlag, 2021).
Elegi er en slags klagesang. Det har gjerne en melankolsk grunntone, og handler om noe som har gått tapt for dikteren, og som han prøver å holde levende gjennom sine ord.
I Håkan Sandells dikt er det ikke så lett å si hva som har gått tapt – men kanskje er det nettopp denne dikterens evne til nøyaktige sansninger, til ikke å virvle avgårde til neste tomme hendelsesøyeblikk, hans motvilje mot å kaste seg inn i den tomme begjærsideologiens vilje til glemsel, hans spesielle evne til å se det betydningsfulle i hver detalj i naturen, som gjør at man sitter igjen med følelsen av at det som har gått tapt, er noe høyst vesentlig, selv om en ikke klarer å sette fingeren på nøyaktig hva det er? Moderne mennesker har ingen ritualer for å holde sine døde levende i minnet, og bare det å sørge har nærmest noe tabuaktig over seg. En skal helst videre fortest mulig til neste seksualpartner, neste kjærlighetsforhold, neste ”kick.”
Diktet til den avdøde venninnen ”Nina”, død i ung alder, når meg spesielt sterkt, fordi hun også var en nær bekjent av undertegnede, og fordi jeg aldri klarte verken å se eller oppleve denne personen så sterkt som Håkan Sandell gjør gjennom dette diktet.
Gjennom Håkan Sandells dikt møter vi naturen i alle dens ulike avskygninger, fra den iskalde, piskende vinteren, til de milde vindene, til de atmosfæriske skiftningene langt opp i de høyere luftlagene. Slike natur-atmosfæriske dikt gjør at dikteren kan anvende et bredt geografiske register. Han ikke utelate noe fra sitt sanseapparat, bare fordi det ikke passer inn i et eller annet ideologisk program.
Det er særlig alle de forskjellige menneskenes ulike kulturelle identiteter blandet sammen i en store kokende by-gryten, som ser ut til å fascinere dikteren. Han oppholder seg i verdens utkanter, observerer all tings flytende identitet, så man nesten ser for seg værmeldingsmannens kart over et havområde, med alle de ulike pilene og alle de ulike markørene som peker ut temperaturforskjellene i de ulike delene av et havområde.
Der de andre går forbi til arbeid eller middagen som venter hjemme, blir dikteren stående og ta inn over seg hva som faktisk skjer i et øyeblikk som andre flykter fra eller ikke har tid til å ta inn over seg, da det alltid er noe annet og viktigere som venter. Men hva kan vel være viktigere enn det som skjer akkurat her og nå? Det vil si: Når man regner med alltidens her og nå, når man regner med historien som ett eneste stort øyeblikk?
Håkan Sandells dikt er utpreget samtidsdikting: De viser at det litterære prosjektet ”retrogardisme” nettopp ikke handler om å være tilbakeskuende eller melankolsk på vegne av en tapt tidsalder: Snarere handler det om å finne et språk for det som kjennetegner og særmerker vår egen tids atmosfæriske trykk, om jeg kan uttrykke det slik.
Leseren er kanskje ikke vant med Håkan Sandells lyriske ordrikdom. Det er greit med ordrikdom i romaner, men ikke i dikt. Slik er tidens klisjémessige krav, som så mange av oss tar for gitt uten å reflektere over hvorfor disse kravene har gitt inn i blodet vårt og hvirvler der inne sammen med tusen andre selvfølgeligheter Vi er vant til at moderne dikt styrer mot ett enkelt språklig poeng, eller ett enkelt språklig bilde. Dikt skal gjerne være korte og henge på busser eller T-banestasjonenes vegger. Men et kort dikt kan neppe klare å fange inn noe annet enn et lite snapshot av virkeligheten, og da overlater man jo resten til romanene, som om diktet har måttet resignere overfor de brede episke romanene, og blitt en slags dverg-utgave av romankunsten. Men i Håkan Sandells dikt skal hele det brede perspektivet med, hans video-blikk er både et episk oversiktsblikk og et detaljert mikro-blikk. Det er stort å møte en dikter som vil favne det hele i det lyriske språket, og som samtidig ikke slurver med en eneste detalj.
Hvert av diktene i samlingen virker å være skrevet til et menneske som har dødd. Det er i hvert fall min forståelse av hva som er denne diktsamlingens tema. Han møter de døde igjen, prøver å ta opp samtalen som ble avsluttet som om ingenting har hendt, så naturlig ser døden ut til å være for ham, og likevel fylt med ekte sorg over så mange av hans venner som gikk ut av tiden så alt for tidlig.
Håkan Sandells dikt-linjer er store og rullende som havets bølger. Men han hopper ikke over et eneste dråpe.
/Henning Næss