Recension/anmeldelse av Håkan Sandells nya diktsamling “Jorden öppnar portarna” (Smockadoll förlag 2023, 173 sidor), av sajtens mångårige medarbetere Henning Næss. Næss var under många år huvudredaktör för norska tidskriften Cogito, och är medabetare på Oslo-tidningen Ny Tid. /red.

Det er sommer. Den kom så fort i år, at jeg nesten druknet i farger og lys. Jeg åpner Håkan Sandells nye diktsamling. Håkan Sandells diktsamlinger er alltid som et helt kosmos i miniformat, for å si det romantisk. Og for å si det mindre romantisk, og mer i takt med kapitalismen: Håkan Sandells diktsamlinger er i kraft av fylde alltid konkurransedyktige med romanen. Hvorfor er det vedtatt at romaner skal være tykke, mens diktsamlinger skal være tynne?

Sandells dikt ruller avgårde i Homersk og episk bredde, og denne gangen avsluttes ikke engang diktene av et punktum, men av et komma, som om dikteren prøver å si oss at ingenting egentlig slutter, at en ny begynnelse alltid venter rundt neste hjørne, og at det som kan fortone seg som den nære undergangen bare er en overgang, en mulighet for å komme seg ut av tunellen og komme seg på toget til fremtiden. Hvor det enn måtte bringe oss.

I overgangen mellom slutten og en ny begynnelse befinner diktene seg i Håkan Sandells nye diktsamling. På en måte viser dikteren oss at vår samtid er uendelig mye rikere enn det vi selv synes å tro. Og dermed overskrider han ethvert pessimistisk undergangsprosjekt. Vår samtid er ikke begrenset til det som skjer akkurat her og nå, men rommer alle tider i seg i en samlet sum: Vi er kommet hit vi er akkurat nå, fordi all tid har samlet seg rundt akkurat dette øyeblikket: Dermed lever vi på et vis samtidig både med Homer og med Nettflix. Med det kreves en dikters totale åpenhet for å kunne vise oss det. Dikteren kvalitetsbedømmer ikke fenomenene, men viser oss deres tilstedeværelse i tidens strøm.

Man kunne nesten sammenligne det å lese denne diktsamlingen med å sitte fredelig ved en café ved Akerselva, og så plutselig se hvordan elven begynner å stige, til den truer med å gå over sine bredder og legge oss alle under vann. Så kraftig er opplevelsen av tidens strøm for denne dikteren.

Vår tid har på mange sett skrevet under på sin egen undergang. Mange kunstnere har brukt sitt navnetrekk til skrive under på undergangen, men denne dikteren lar seg ikke lokke til å gjøre det samme, han tror på fortsettelsen, på nye muligheter, på at siste ord ikke er sagt. Som han skriver i det fine diktet “En sen timmes trosbkännelse: “Jag tror på en runda till, en kosmisk start.”

Denne gangen har dikteren lagt seg nært opp til en Homerisk, men også nært opp til en Whitmansk massefremdrivelse av de språklige verdensfenomenene, og samtiden blir i lange linjer og i rytmiske gjentagelser messet frem, som i diktet “Utan slut.” I dette diktet forklarer dikteren at det kommer til å skrives dikt også i fremtiden, og at det kommer til å finnes mennesker som kan se og oppleve farger. Håkan Sandell skriver på en blanding av et romantisk og barokt språk, på ruinene av de gamle danser hans diktermuse med en hasjpipe i munnen.

Vår samtid feirer seg selv i en slags fjern og tom rus, og snart vil at dette være borte, men ingen synes å tenke på det. Det er som om vi ikke kan tåle at ting tar slutt. Men i slutten ligger en ny begynnelse. Det verste vi kan gjøre er å nekte oss selv opplevelsen av en slik ny begynnelse.

Jeg kjenner disse diktene på huden mens jeg leser dem. Jeg møtes av vinterkulde og kvelende, svettende varme, av dryssende murpuss fra forfallende bygningsrester. Jeg møtes av kjærlighet og av intens livslyst. Dikteren sin hud er tynn, så tynn at opplevelsene ikke riktig kan sorteres ut, men oppstår i diktet helt samtidige med hverandre. Det er bare språket selv som forhindrer dem fra faktisk å komme helt samtidig. Et dikt må nødvendigvis ha en begynnelse og en slutt. De fleste av diktene begynner liksom midt inne i noe, og med liten bokstav. Som leser kan det være krevende å sortere ut fenomenene under lesningen. Diktenes veldige, rytmiske strøm overmanner meg. Det er tidens rus, dens veldige kraft dikteren her fanger og skildrer.

Dikteren opponerer dessuten mot tidens vitenskapelige materialisme. Som det står i diktet “I samtal med vetenskapen: “om inte jorden er så død som månen/ men månen lika levande som jorden,/ om själen likväl överlever kroppen,/ då låg ert tankefel helt vid roten.”

Alt er levende! Dimensjonene roper til hverandre.

/Henning Næss.

Not: Författarfoto av Björn Tiedemann, Oslo februari 2023