Om latinen drepte lille Marius, så var Alexander Kielland med på å drepe latinen i Norge – og dermed nesten også Horats. For Horats forsvant til en viss grad med latinen ut av den allmenndannede norske bevissthet. Men Kiellands motto om »nyttepoesien« kan føres tilbake til Horats’ ord om å forene det nyttige med det behagelige. Og hadde Kielland skrevet en så elegant, ledig og klassisk avbalansert prosa dersom han ikke hadde fått Horats inn med skolemelken?
En gang i tiden var Horats en selvsagt del av allmenndannelsen. Nå for tiden er ingenting selvsagt lenger – ikke engang det at man har lest Horats på skolen. Så kan man spørre hva det da skal tjene til med obligatorisk skolegang for alle. For de litterære verdiene Horats representerer, er umistelige.
Dette kan høres provoserende reaksjonært ut, men Horats var en fornyer nettopp ved å være tilbakeskuende og hente sine forbilder i den klassiske greske litteraturen: Pindar, Simonides, Alkaios, Anakreon, Sapfo. I sin tur har Horats vært normgivende for 2000 års lyrikk – hva angår alt fra lyrisk sensibilitet og livsholdning til versekunst (hvor elementer fremdeles kan spores i Hölderlins og Wergelands »frie« vers, som ofte tas til inntekt for senere epokers formale eksesser, men som altså ved nærmere ettersyn tydelig viser sin forankring i antikke mønstre). Horats selv rådet diktere til å studere klassikerne »dag og natt«. Dersom vi også som lesere skal følge dette rådet i vår latinfiendtlige tid, er det godt at det kommer slike nye og gode gjendiktingar som disse to samlingene, der Johannes Gjerdåker presenterer til sammen 70 av de klassiske odene til Horats.
Odene har så å si alltid en navngitt adressat: De kan vende seg til keiseren eller en guddom, men er oftere stilet til venner og bekjente av dikteren og utformet som hilsener og invitasjoner, formaninger og skriftemål. Hvis de ikke er bestillingsverk til offisielle anledninger, er de gjerne personlige både i tone og emne. Men dikteren er nøye med å gi dem en allmennmenneskelig dimensjon som går langt ut over det situasjonsbundne. Det er de store tema Horats tar opp på sin sjarmerende og avvæpnende måte: livskunst og måtehold, klokskap og vennskap. Den sanselige kjærligheten er ikke så alvorlig – den skal være en kilde til glede og ikke til sorg; og når den snerter og smerter, får man ta selvironien til hjelp. Måtehold er vel og bra, men en fyllekule kan også gjøre godt: »Tenk ikkje stødt på vinst! / Hugs ein svartare eld; bland litt galskap med vit / med det enno er tid! Godt gjer det visst, når me / slær oss lause til rette tid« (Fra »Til Vergil (IV,12)«). Vi blir minnet om hvor kort livet er (memento mori) og at det gjelder å gripe dagen (carpe diem). Samfunnssatiren er også til stede, og odene »Om ny luksus i Roma« og »Til dei havandssjuke« burde ha inngått i en postill for »Det norske hus«. Horats hudfletter verdens dårskap og forfengelighet og åpner våre øyne for de enkle gledene i hverdagen, for den lykken som bare er å finne i sinnsro og sjelefred.
Men Horats er ikke en som bare preker måtehold; han viser det også i sin ordkunst. Derfor vil det alltid være en glede å lese ham – en glede Nietzsche visste å verdsette bedre enn de fleste, skjønt han selv var en overdrivelsens mester snarere enn måteholdets (her sitert etter Gjerdåkers forord til Andre samling): »Til denne dag har eg ikkje hjå nokon annan diktar fått ein slik artistisk ekstase som den ein ode av Horats gav meg: Denne mosaikken av ord – etter sin klang, sin plass, og sitt innhald – strålar ut kraft til høgre, til vinstre og over det heile, dette minimum av omfang og dette maksimum av energi som på denne måten vert vunne, alt dette er romersk og, tru meg, fornemt par excellence.« Disse litterære kvalitetene har Gjerdåker bevart i rytmisk treffsikre, melodisk velklingande og forbilledlig klare strofer. Bedre gjendikter enn Johannes Gjerdåker finnes knapt her til lands i dag, og med disse to bøkene tilgjengelige har man ikke lenger noen god grunn for ikke å ha lest sin Horats. Det var Horats’ stolthet som ekte klassisist at han overførte og dyrket de greske verseformene på latin:
… og etter fedrars vis syng me der i lag
til lydisk fløyteklang våre heltars lov
og heidrar Troja og Anchises
saman med ætta frå gjæve Venus.(fra »Til Augustus (IV,15)«)
Gjerdåker kan være stolt over noe av den samme bragden på et moderne, men samtidig klassisk nynorsk – til behag og nytte, til glede og inspirasjon for nye generasjoner av lesere og skrivere.
Eirik Lodén
Odar av Horats
Føreord, utval og gjendikting ved Johannes Gjerdåker
85 sider
Det Norske Samlaget 2001
Odar av Horats. Andre samling
Føreord, utval og gjendikting ved Johannes Gjerdåker
123 sider
Det Norske Samlaget 2005